Jeg holdt på i tre dager. Begynte etter frokost, og holdt på til solnedgang. Den andre dagen forsto jeg at cubanerne i køen hadde lagd et køsystem. Typisk Cuba! Det er mye som ikkefungerer i dette landet, men kø er de gode på. Og det er kanskje ikke så rart, siden det er kø for å få tak i det meste, enten man skal kjøpe brød eller inn i banken.
Folkene i køen hadde lagd lapper med nummer som de selv delte ut til den enkelte. På den måten slapp de å stå utenfor huset vårt hele dagen. Det var en god ordning for dem og ikke minst for meg og Casa de Norge. Ja, at cubanere er kjent for å være veldig kreative, er noe jeg kan skrive under på.
Jeg vet ikke hvor mange som var innom Casa de Norge disse dagene, men det var flere hundre. Det var mange jeg kunne hjelpe, men dessverre ikke alle. Spesielt var det mange eldre som jeg ikke kunne bistå, siden mange av dem var nærsynte. Dermed gikk jeg raskt tom for briller med denne styrken.
De gamle på Cuba er kanskje de som har ekstra behov for og glede av gode briller. For mange er nemlig praten med naboen, og det å lese lokalavisa, dagens høydepunkt. Enkelte tok derfor til tårene da de endelig klarte å se bokstavene igjen. Det var virkelig rørende å se, og jeg måtte flere ganger kjempe mot klumpen i halsen.
Det skjærer meg i hjertet at så mange cubanere får livene sine så begrenset på grunn av noe så enkelt som briller. Men nå ser jeg fram til å kunne hjelpe enda flere.
Takk til Alliance Optikk som har gjort dette mulig. Og takk til alle som har gitt gamle briller. Jeg skulle virkelig ønske dere kunne vært der sammen med meg og sett de blide ansiktene. Cubanerne elsker å bli tatt bilde av og poserte velvillig, som dere ser. Så håper jeg at dere lesere også kjenner litt på stemningen fra fjoråret når dere ser bildene. Og kanskje ses vi engang på Cuba?
TAKK!